Karoline kom hjem til oss i kveld, vi puttet hundene i bilen og kjørte 7 min til Frognerparken. Vi skulle prøve agilitybanen som står der og ellers bare rusle litt rundt.

Ebbie hadde bare prøvd agility et par ganger før, men det skulle en ikke tro. Hun tok mønet omtrent uten hjelp,

Hjulet gikk også strålende og hun storkoste seg.

Det dukket også opp ei lita, svart cockertispe, og Ebbie fikk plutselig problemer med å konsentrere seg. Leke, leke og atter leke med denne hunden … det var nok det hun tenkte. Hun er kjemperask og plutselig klarte hun å springe bort til cockertispa. Hun kom da vi ropte på henne, så det var ikke noe problem.

Fant hoppet gjennom hjulet og snuste og koste seg, og hadde en fin stund på banen. Vi gikk litt rundt i parken og plutselig forsvant Ebbie i “100″ fra oss, og forsvant inn i noen busker. Jeg skjønte ikke hva det var hun gjorde, men så sa Karoline at det var en hund der. Hun kom ikke på første innkalling, men så ropte Karoline “ha det” og da kom hun som ei kule. Hihi… Jeg sier nemlig “ha det” hver gang jeg går fra dem hjemme og da blir jeg gjerne borte to-tre timer.

Ellers måtte Fant opp på et rekkverk for å snuse. Der hadde det nok helt sikkert sittet duer i løpet av dagen. Han var så rar, altså. Den vesle kroppen hans som sto opp etter rekkverket, han hoppet opp og ned,  så på Karoline og sa: “løft meg opp da, storesøster”, og det gjorde jo Karoline.

Vi var på tur en times tid, en akkurat passe kveldstur. Litt mørke bilder, men et lite inntrykk av turen vår, gir de jo.

Ellers var Ebbie med meg inne på kontoret litt i ettermiddag. Vi ventet på Berit som skulle komme en tur. Hun ble dessverre forhindret pga et trafikkuhell og enorme køer. Ebbie liker å stå og kikke ut av kontorvinduet og kikke. Særlig fordi at pappa noen ganger står ute og plystrer på henne, før han kommer opp for å hilse på henne.

Her er et bilde av henne der hun står og venter på pappan sin.