Etter ei flott pinse, med turer, avslapping, besøk, vin og grilling, kom hverdagen dumpende på meg i dag. Her er et bilde av Fant på vei opp til Sveinsnuten. Han var som ei lita fjellgeit, opp og ned og høyt og lavt.

Ungene hadde vært så flinke hjemme, de hadde jobbet i butikken slik at Arne kunne få noen velfortjente fridager og de hadde vasket og malt halve garasjen og en vegg og inngangspartiet på huset. FLINKE UNGER!!

En times tur i Maridalen med Fant og Ebbie i formiddag. Fant må gå i flexibånd, men det går greit på stier i skogen,  mens Ebbie går med båndet hengende etter seg. Det er jo båndtvang, må vite. Hun kommer på innkalling og holder seg stort sett rundt meg. Hun er nok blitt mere fri når vi går på tur nå. Hun tør å stå igjen for å snuse litt, og kan ha litt større avstand til Fanterampen og meg.

Etter turen reiste vi en tur på kontoret. Fant og Ebbie satt i bilen i en garasje, med vinduer og ei sidedør oppe og det gikk fint. Jeg fikk gjort det jeg skulle, men ikke mere. Hadde tenkt meg ut for å gå spor i morgen formiddag, men jeg må ta månedsavslutningen etc i morgen. Jeg skal jo til Nes igjen torsdag formiddag (med parkett på tilhengeren – nå er vi snart ferdig med restaureringen!) fordi jeg skal ha siste kurskvelden på Låplassen om kvelden. Fredag kveld skal jeg ha en privattime der, og lørdag og søndag er det freestyle/agilitykurs på Låplassen. Det går i ett de neste 14 dagene, men slik er det hver vår og høst.

I kveld har jeg hatt et mini-kurs med to koselige damer og to pudler, på Tanum. Der var det jammen flott. Store gårder, grønne jorder, hester og sauer. Der likte jeg meg godt, ja!

Jeg tok ut Ebbie for å vise et par av øvelsene og hun oppførte seg helt eksemplarisk. Det er så godt å kunne bruke egen hund i undervisningen, slik at de ser hvordan vi skal trene og hva som er “sluttproduktet”.

Etter endt økt, gikk Fant, Ebbie og jeg en tur på Kjørbo. Det er så fint der, helt nede ved sjøen og noen gamle bygninger som de har bevart. Det var en gang en gammel, herskapelig gård der.

Jeg hadde planlagt litt trening i kveld, men det ga jeg opp da jeg satte meg ned i sofaen.

Her er et bilde av Ebbie fra turen vi hadde søndag.

Hun elsker å stå på steiner og alt som er over bakken. Hun er fin, den vesle frøkna vår.

SVEINSNUTEN I GÅR.

Birgitta og jeg skulle legge et par spor til hundene våre på Skytterkollen i dag. Det ble det 3. og 4. sporet til Ebbie. Jeg hadde ikke med meg Fanterampen, fordi han sliter slik med å holde seg i ro i skogen og det er så vondt for han. Jeg blir også litt stressa av å måtte holde han i ro og det er ikke noe koselig, hverken for Fant eller meg. Slik er det bare…  Jeg får så dårlig samvittighet, fordi  jeg vet jo hvordan han koser seg ute i skogen. Det er når han kan jakte litt, og ikke når han må stå/sitte lenge for å vente på at sporet skal ligge og at vi skal tråkke sporene. Men vi går spor, vi også. Da legger jeg sporet først, vi går en tur og deretter går vi sporet. Det synes han er veldig greit.

Derfor koste jeg og Pomsen oss på en times sykkeltur før Ebbie og jeg reiste. DET liker han også veldig godt, nemlig, og det synes jeg også er koselig. Det er så mange fine villaveier rundt her jeg bor, og i dag lukta det syrin overalt! Fant springer og snuser, han bryr seg hverken om unger, hunder, barnevogner eller noe annet nå, og da har vi det så bra sammen. Lille gullet til mamma!!

Men tilbake til sportreninga i dag. Jeg gikk et spor hver til Tutta og Tia, og deretter la jeg to små spor til Ebbie.

Jeg la inn en vinkel og en pinne i hvert spor. Hun har aldri gått spor med pinner før, derfor var jeg veldig spent på om hun skjønte hva hun skulle gjøre. Jeg tok en kvist fra et tre og laget meg to pinner på ca 10 cm lengde. Disse pinnene har min lukt, og det er det hun skal kjenne når hun plukker pinnene.

Ebbie gikk fint ut på det første sporet, gikk over pinnen og da holdt jeg henne igjen i lina. Vi har jo trent på pinnesøk i skogen før, slik at det skal ikke være helt ukjent for henne. Jeg viste med hånda ned mot bakken, hun snuste og tok opp pinnen. Avleveringa ble litt feil, hun mista pinnen på bakken. Da venta jeg henne ut litt, hun tok den opp og ga den deretter fint inn i hånda mi. Yeah!

Men så ble det plutselig verre å følge sporet. Det var jo ikke noe rart. For selv om jeg hadde hengt klyper i sporet, klarte jeg på en eller annen måte å komme meg inn i det andre sporet, og fant sporslutt der! Du snakker om å gjøre det vanskelig for seg selv. Men Ebbie fikk nå belønningen sin, masse goddis som var lagt ut der sporet slutta. Da var det bare å prøve å gå det andre halve sporet som jeg ikke hadde gått i. Ebbie gikk over pinnen nå også, jeg stoppet opp litt og nå var hun raskere til å ta opp pinnen. Hurra for vesle frøkna.

Mamman hennes har nå lært ei skikkelig lekse:

• sporene skal planlegges bedre.
• ikke ligge så nærme hverandre.
• jeg må ha bedre fokus på hva som er oppgava mi.

Vi prøver igjen til helga og neste onsdag også, tenker jeg.